COP

Sitter ved et lite bord under den store jordkloden festet i taket på noe som må være en basketball-hall omgjort til et stort sosialt samlingspunkt, med scener, TV-studioer og kafeer – alt på et illgrønt teppe. «COP Action Centre», heter det. Rundt bordet sitter Germain, Ousman, Jannis og jeg. Germain er speiderleder i Rwanda, og jobber med lokale miljøprosjekter. Ousman fra Tchad, er leder for organisasjonen Tout Sain Tout Vert, fransk for Alt sunt, alt grønt. Jannis jobber for en tysk evangelisk studentorganisasjon med klima, immigrasjon og andre globale problemstillinger. Ousman snakker kun arabisk og fransk, noe Germain og Jannis ikke behersker så godt. Samtalen veksler mellom flere språk og spørsmålene og svar strømmer på om hverandre i higen etter å bli kjent. Vi forteller om hvor vi kommer fra og hva vi gjør. Spør og spøker – smiler og ler – masse! Før blir det stille. Vi kikker ned i pc’en, i telefonen, svarer på meldinger. Vi er jo her for å jobbe – selv om en del av jobben faktisk er å bli kjent med andre og bedre forstå verden vi lever i. Det slår oss hvor stor den er og hvor viktig det er at vi tar vare på den – og hvor små vi er. Men også urettferdig, slik Ousman og Germain forteller om elver som tørker inn, dyr og mennesker som dør av tørke og flom så Jannis og jeg blir alvorlige og ikke så lite triste: I 2025 vil halve verdens befolkning lide av vannmangel, forteller Ousman. Og at landene sør for Sahara står for 0,5 prosent av historiske globale CO2-utslipp. Barna der står for ingen, men er de som må leve med konsekvensene av våre utslipp. Jeg sier «våre», fordi som verdens 7. største oljeprodusent og 3. største gassprodusent, med blant de største karbonavtrykk per innbygger, er vi også blant de aller mest ansvarlige for klodens tilstand og hvorfor vi lever så inderlig privilegert. Trygve Hegnars sa en gang at bak hver formue ligger det en kriminell handling. Her, i basketballhallen i et nedslitt Glasgow, kan vi ikke lenger skjule at vår rikdom er basert på nettopp det. Den virkeligheten treffer deg her når du ser folk i øynene. Selv om kloden over oss er enorm, er den liten og intim rundt bordet vårt. Det er COP.

Forhandlingene

Hundrevis av forskjellige avtaler forhandles. To tre skiller seg ut. COP-26 vise at 1,5-gradersmålet er «i live». I henhold til Paris-avtalen fra 2015 skal alle landene melde fra om nye og mer ambisiøse mål til Glasgow. Problemet er at summen av  de nasjonale planene, (Nationally Determined Contributions) når ikke 1,5-målet. Vel og bra er det at USA, EU, Korea, Japan har lovet å bli klimanøytrale innen 2050, med Kina i 2060 og India i 2070. Men i motsetning til Kyoto-avtalen setter ikke Paris-avtalen juridisk bindende mål for noen land. Selv ikke de industrialiserte.  Kun «peer pressure» skal binde landene til masten. Vi vet heller ikke hvordan begrepet  «klimanøytralitet» defineres – og hva som ligger i Kina og Indias finurlige og forvirrende begrepet «karbonintensitet». Om de spiller ball i hatt eller  faktisk lurer oss, er jeg jammen ikke sikker på. Kun EU-landene, og Norge (takket være EØS) har klimamål underbygget av konkrete juridiske forpliktelser innenfor alle sektorer (kvotehandel for utslipp fra industri, energi og luftfart, og innsatsfordeling for utslipp mellom transport, bygg, avfall og landbruk. 

I år snakkes det mye om finans – og her står Artikkel 6-forhandlingene sentralt. Spørsmålet er hvordan de årlige 100 milliarder dollarene skal overføres fra rike til fattige land. Og hvordan skal de kunne brukes til å mobilisere investeringer fra privat sektor. Forrige ordning, den «grønne utviklingsmekanismen», brøt sammen fordi landene og selskapene jukset. Mitt stalltips er at forhandlingslederne fra Singapore og Norge vil måtte sitte langt ut i neste helg for å oppnå enighet på dette viktige feltet. 

Norge

Vi nyter både respekt og beundring i COP. Fra fattige og rike. Mange beundrer vår sjenerøse pengebidrag, – sponsing av det ene og det andre. Skogfondet fra 2007 har fått en verdig renessanse, og nå en avtale med land som dekker 80 prosent av verdens skogarealer om å slutte med avskoging. Det er strålende og veldig oppmuntrende!

Men få vet noe særlig om Norges tveeggete klimasverd. Statsminister Støres tre punkter i plenum var som vanlig god retorisk, men ganske tannløs, bortsett fra 55-målet. At Norge skal utvikle nye industrier verden trenger, ja, hvem skal ikke det? At oljefondet skal bli verdens  «the» klimafond, minner litt om en scene fra Bør Børson: «Se dere – vi er verdens rikeste – og vi skal bli best». For her var det ikke et gram av tilkjennegivelse at formuen vår stammer fra Norges bidrag til klimaendringer hvor vi  «punch above our weight» – uttrykket 7.-juniplassen bruker så ofte de kan. I stedet glimret konkrete tiltak om hvordan vi skal bruke våre finansielle muskler med sitt fravær. At vi dobler Norges økonomiske bidrag fra 7 til 14 milliarder kroner i 2026 (fra bistandsfondet!), når vi har tjent 5 milliarder kroner hver eneste dag de siste månedene fra gassalg til Europa, må høres ut som en dårlig spøk. 

Vårt sterkeste kort i Glasgow er klimaminister Barth Eide. Høyt respektert internasjonalt – faktisk en av de mest erfarne forhandlere under COP. Han er språkdyktig, kunnskapsrik og med et enormt nettverk fra sin tid som utenriksminister, FNs sjefsforhandler for Kypros og ikke minst fra World Economic Forum. Barth Eide leder Artikkel 6-forhandlingene. Dét gir håp. Også for Norge.