Det er denne utviklingen vi jobber med å snu. I stedet for å fortsette den gammeldagse, bilbaserte byplanleggingen, prioriterer vi nå flertallet som reiser til fots, med sykkel eller kollektivtransport. For første gang utfordrer vi idéen om at bilisters frihet til å ta plass og forurense er viktigere enn planetens bærekraft og befolkningens helse- og livskvalitet.

Bedre luft og klimakutt
Transportsektoren står for over 60 prosent av Oslos klimagassutslipp, og er den største kilden til luftforurensning. Det er helt nødvendig å endrer på hvordan vi reiser om vi skal føre en politikk i tråd med Paris-avtalen og fikse den helsefarlige lufta i Oslo.

Det viktigste vi kan gjøre for å kutte utslippene fra privatbilismen er å gjøre det mer attraktivt for folk å bytte ut bilen med gange, sykkel eller kollektivtransport. I tillegg må vi gjøre det mer attraktivt å bytte ut den forurensende fossilbilen med en elbil.

Vi har gjort mye for å redusere forurensningen – både på transport og på andre områder. Det gir resultater. I 2016 gikk klimagassutslippene ned med 8 prosent, og for første gang på mange år nærmer seg den lovpålagte grensa for luftforurensning. Det er faktisk ti år siden forrige gang lufta var så ren som den var i fjor.

Det skyldes i hovedsak at biltrafikken går ned, at stadig flere går, sykler og reiser kollektivt, og at vi ser en rekordvekst i bruk av elbil. Det skyldes med andre ord god grønn politikk.

Grønn samferdsel som helse- og sosialpolitikk
De Grønne hadde ført nesten nøyaktig den samme politikken om vi ikke hadde hatt klimaproblemet eller problemer med Oslo-lufta. Den grønne samferdselspolitikken handler like mye om folkehelse, sosial utjevning, trafikksikkerhet, en mer rettferdig fordeling av plassen i byen, og om å skape mer menneskevennlige byrom. Den handler rett og slett om å gjør byen vår bedre å bo i.

Til tross for at bilen tar enormt mye plass per person og er det minst effektive transportmiddelet i en storby, har den i fordelingen av arealet i byen fått plass på lik linje med buss og trikk, mens fotgjengere og syklister har fått mye mindre plass.

Man kan jo spørre seg selv: Er det rettferdig at en buss med 50 passasjerer står i kø bak ti biler med én sjåfør? Er det rettferdig at 10 parkerte biler står i veien for at det bygges en trygg sykkelvei som kan brukes av 200 syklister om dagen? Er det rettferdig at bilene breier seg i nesten hele gata, mens fotgjengere må klare seg med en meter fortau?

Inkludering og sosial utjevning
Det er få ting som er viktigere for sosial utjevning og inkludering enn å forbedre kollektivtilbudet og legge til rette for gående og syklister. Både sykkelfelt og bredere fortau gavner også rullestolbrukere og folk som er dårlig til beins. Dette er også de desidert billigste transportformene. Mange har ikke råd til bil, og lavtlønte er som regel enda mer avhengig av gode og rimelige alternativer til bilen.

Byliv i stedet for biler
Mindre plass til bilen betyr også at vi får mer plass til for eksempel flere gågater, parker , grøntområder, lekeplasser og uteserveringer. Da får vi en triveligere og livligere by, mer tilrettelagt for dem som bor og ferdes her.