Voldtekt som terror

Foto: Karianne Sørbø

Med vårens og sommerens glade ankomst til Oslo har en mindre velkommen gjest også kommet. En gammel debatt om overfallsvoldtekter i Oslo har dessverre dukket opp og blitt aktuell igjen. Det er en debatt hvor jeg må innrømme at jeg har endret standpunkt som resultat av en rekke erkjennelser som jeg tror er veldig viktige og som flere kan og bør ta inn over seg.

Frykt og terror
Jeg har i en rekke debatter med venner og bekjente på sosiale medier ikke kunnet forstå det at man skiller ut overfallsvoldtekter fra andre typer voldtekter. En mistanke om at dette skyldtes at man som overgripere kun hadde menn med minoritetsbakgrunn hjalp heller ikke. Det er heller ikke poenger som er mindre viktige nå, og overdreven fokusering på etnisitet og bakgrunn fører oss ikke på rett vei. Her spiller mediene og politikere en viktig rolle, dessverre er den ikke alltid like konstruktiv. Et slikt fokus kun på overfallsvoldtekter og menn med en annen etnisk bakgrunn kan nemlig skape et bilde av etnisk norske menn som ikke-voldelige og ikke-overgripere, noe vi jo vet at ikke stemmer.

Men gjennom disse ulike debattene har jeg etter hvert innsett at det er et ekstremt viktig element her som spiller inn som gjør disse overfallsvoldtektene annerledes enn andre voldtekter. Det dreier seg om samfunnsutviklingen fremover, og om frykt og terror. Det at kvinner blir utsatt for voldtekter av menn de kjenner, skaper ikke en frykt blant kvinner som gruppe. Selv om det kan være helt ødeleggende for den det gjelder. Nå skal det også sies at voldtekter hvor en kjenner overgriper kan være verre på sin egen måte for den som blir utsatt for et slikt overgrep. Fordi det krenker relasjonene en har til andre mennesker og kan gjøre det vanskelig å stole på et annet menneske. Det er også et problem at slike overgrep i mindre grad fører til domfellelse. Disse overfallsvoldtektene skaper dog frykt og styrer valgene til den enkelte på en helt annen måte. Dette kan vi som samfunn ikke akseptere. Man kan sikkert ha meninger om mangt, det tror jeg vi som et liberalt samfunn med takhøyde for ulikheter må kunne godta. Men at frykt skal være et element i dette er uakseptabelt.

La det også være klart. Å se på dette som et spill hvor man skal finne en gruppe å «legge skylden på», er ikke særlig konstruktivt. Fokuset bør ligge på å sikre den som er utsatt for overgrep. En annen gruppe som blir rammet av denne typen overgrep og måten dette vinkles på i samfunnsdebatten er menn med minoritetsbakgrunn selv. Vi kan, og bør, som samfunn heller ikke akseptere at menn med minoritetsbakgrunn skal måtte leve med en stempling som potensielle overgripere på grunn av enkeltindivider med syke holdninger og syke sinn.

Strengere straffer
Krav, utvisning og strengere straffer følger ofte rett etter slike saker. Det er imidlertid et poeng at man bør se nærmere på dette her og ikke avvise det for enkelt som det er fristende å gjøre av og til. Straffer er nemlig noe som sender ut et kraftig signal om hva vi er villige til å godta som samfunn. Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre straffene lengre. Men om å få rettsvesenet til å se på voldtekt som et alvorlig overgrep i seg selv som man reagerer på. Jeg synes nemlig at i kriminalsaker generelt, og disse sakene spesielt at man har feil tilnærming. Strafferammene legges til grunn med laveste straff som utgangspunkt, så ser man etter skjerpende omstendigheter. Jeg mener man her burde se på den strengeste straffen som utgangspunkt, for så å se etter eventuelle formidlende omstendigheter.

Det kan ikke være slik at en som har vært utsatt for voldtekt nærmest må være slått bevisstløs eller halvveis drept for å bli trodd i retten. Det er ikke, og skal ikke være, kvinnens ansvar å ikke bli voldtatt. Heller ikke kan det være slik at sjansen til å få en voldtektsmann dømt øker proporsjonalt med antall pigmenter i huden. Politikere på Stortinget må ta inn over seg det ovennevnte med frykt og terror som et viktig element i lovgivning og strafferammer på dette området.

Alle må ta ansvar
Dette bør reflekteres både i hastigheten dette kommer til rettssystemet på, og på reaksjonen. I tillegg til bruk av øvre deler av strafferammene handler det altså om at man prioriterer en slik sak i rettsvesenet slik at rettsaken kommer så raskt som mulig. Igjen handler det om signaler man sender ut om hvor alvorlig man tar slik kriminalitet. Ansvaret ligger hos oss alle.

Det er lett å kreve at andre skal ta ansvar og gjøre noe. Men her er det faktisk viktig at vi alle tar ansvar. Alt fra å ta opp tematikken der vi kan, til å være til stede.

Flere grupper og enkeltindivider har startet aksjoner som «ta natta tilbake», jeg tror slike aksjoner har mye for seg. Det handler selvsagt ikke om at man prøver å gjøre politiets oppgaver, men at man er til stede og gjennom tilstedeværelse gjør byen tryggere. Jeg har selv planer om å delta der jeg kan, og vil oppfordre alle andre om å stille opp også.

Forfatter: Shoaib Sultan, skribent, politiker og 3. kandidat for Oslo MDG
Innlegget her tidligere stått på trykk i VG, 02.05.2011, Side: 38