– Nå er jeg lei

Shoaib_Sultan_alvorlig-bred

Av Shoaib Sultan, ordførerkandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo

Det har vært et helt forferdelig år så langt, med angrepene mot satiremagasinet Chalie Hebdo og et jødisk supermarked i Paris tidligere i år, og angrepene nå i helgen på et debattmøte om ytringsfrihet med Lars Vilks, etterfulgt av et angrep på en synagoge hvor folk var samlet for en bar mitzva. Flere mennesker er drept, noen for hva de har gjort, noen for hvem de er og noen fordi de bare var et gitt sted.


For ekstremistene har det å angripe jøder i Europa et dobbelt formål: Å skape splid og å skape frykt. For mens jødene er det faktiske målet for terroren, er et indirekte mål Europas muslimer. Lykkes terroristene, skapes det splid mellom samfunnet for øvrig og muslimene.

For muslimene i Europa er det nå viktig å skjønne at det handler om hvilken vei samfunnet vårt utvikler seg, og at vi står opp mot de kreftene som vil skade de verdiene vi holder høyt, sammen med samfunnet for øvrig. Angrepene mot Charlie Hebdo og Lars Vilks er angrep på ytringsfriheten, mens de antisemittiske angrepene som har kommet i etterkant rammer mennesker kun ut fra deres religiøse identitet.

Det er lett å føle seg både tom og hjelpeløs i møte med denne ondskapen og grusomheten. Det blir desto viktigere at vi, som samfunn og enkeltindivider, står opp mot dette. At vi stiller oss skulder til skulder med våre jødiske medborgere, og fordømmer de råtne hatideologiene som ønsker å gjøre deres blotte eksistens til en forbrytelse, og som ikke har noe respekt for menneskerettighetene og verdien av menneskeliv. Samfunnet må stille opp, men mer enn på det offentlige tenker jeg på sivilsamfunnet og på enkeltindividene, oss alle.

Jeg vil også slå et lite slag for «men» – det lille ordet som har fått hard medfart i det siste. Vi bør alle fordømme terrorangrepene, men det er ikke nok. Angrepene er sluttresultatet av en lengre prosess. Vi kan og bør ikke lenger tolerere hele dette forløpet, for så å fordømme sluttresultatet. Noen flere hatytringer bør faktisk kunne rammes av straffeloven.

Vi kan ikke si at terrorangrep er grusomt, mens de hatefulle ordene i forkant er greit. Vi kan ikke si at hatideologene kan få preke fritt bare de ikke fysisk går til angrep eller direkte oppfordrer til det. Jeg er lei av flosklene om at troll sprekker i solen, for alt vi har av forskning viser at om vi tillater hatefulle ytringer, så skaper det bare mere hatefulle ytringer. Som min kollega ved Antirasistisk Senter og forstander ved det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, Ervin Kohn, sier det: «Folkemord skjer ikke fra den ene dagen til neste. Det som skjer før folkemord er umenneskeliggjøring, og før det kommer demoniseringen, og før det stigmatisering med konspirasjonsteorier og hatefull tale. Det er en kjede som begynner med ord og som ender i vold».

Vi har snakket mye om behovet for å stå opp mot hatytringer ved å møte dem i debatt, og vi kan og bør ha tøffe debatter om mange ting. Det finnes unntak. Det er vanskelig å ha en debatt om påstanden at en gitt gruppe er parasitter og skadedyr. Vi kan heller ikke ha en seriøs debatt om hvorvidt historiske hendelser som Holocaust faktisk fant sted. Det nytter heller ikke med debatter som skal avklare hvorvidt muslimene kan lyve til ikke-muslimer, eller om at alle muslimer utgjør en femtekolonne, som mange islamhatere påstår.

Alle disse temaer, og flere til, skjules bak formuleringer som at man bare stiller spørsmål, eller at man ønsker en åpen og ærlig debatt. Men vi kan ikke bekjempe radikalisering når det er helt lovlig å radikalisere.

shoaib.m.s@gmail.com 

Publisert i Klassekampen 17.02.2015