Mot blokkdeling

Thomas Hylland Eriksen og Hanna E. Marcussen. Foto: Mikkel Storm Glomstein

Nærmer vi oss et topartisystem i Norge? Det ville i så fall kunne true både demokratiet og de politiske resultatene, skriver Hanna E. Marcussen og Thomas Hylland Eriksen.

I løpet av de siste årene har man sett en stadig sterkere polarisering i det norske politiske landskapet. Sentrumspartiene gjorde i 2009 et meget svakt valg, og flere eksperter uttalte at de var spilt ut og ville slite med å hevde seg de nærmeste årene. Løpende meningsmålinger støtter dette synet – enkelte viser at sentrumspartiene så vidt ligger over sperregrensen.

En utvikling hvor man har fått en «venstrefløy» og en «høyrefløy» har vel knapt vært så tydelig siden tidlig på 70-tallet, da 68-eropprøret farget debatten. Ap og Høyre/Frp har dratt fra de andre, og mellompartiene har tilpasset seg medienes krav om forenkling ved å knytte seg klarere og klarere til hver sin blokk i valgsamarbeid. Man kan til en viss grad argumentere for at utviklingen med tettere valgsamarbeid beveger oss i retning av et topartisystem. Grunnen til dette kan være så mangt. Viktigere er det hva en slik utvikling kan bety for det norske samfunnet.

I 1999 publiserte statsviteren Arend Lijphart boken «Patterns of Democracy» hvor han sammenlignet to ulike typer demokratier; land der én fløy styrer med rent flertall, og såkalte konsensusdemokratier der et større mangfold av politiske krefter deler på innflytelsen til enhver tid. Land med flertallsvalg (first-past-the-post) som i Storbritannia og USA, ender som regel opp med to store partier og eventuelt ett eller flere små partier ved siden av. Land med proporsjonalvalg, som er vanlig for eksempel i kontinental-Europa og Norden, får nasjonalforsamlinger med flere partier med jevnere størrelse.

En vanlig antakelse før Lijphart publiserte sine resultater, var at topartisystemer var mer effektive og ledet til bedre politiske resultater. Denne antakelsen ble i stor grad avkledd av Lijphart, og begivenhetene som spiller seg ut i USA i disse dager peker vel i samme retning.

Ikke bare viste han at et konsensussystem var minst like beslutningseffektivt, de viste også at konsensusdemokratier er «snillere, mildere» stater som har lavere fengslingskostnader, mindre bruk av dødsstraff, bedre omsorg for miljøet, mer bistand og mer støtte til velferd – kvaliteter han mener «bør appellere til alle demokrater».

I tillegg kan et blokksystem effektivt hindre alternativer å komme på bordet. I saker der de to store blokkene er enige, vil det oppstå konsensus uten noen reell demokratisk diskusjon. I norsk politikk er det for eksempel enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet i en rekke saker som har å gjøre med miljøspørsmål.

Denne forskningen tyder med andre ord på at et mer romslig politisk system som inkluderer et mangfold av politiske synspunkter vil være fordelaktig med tanke på en reell demokratisk prosess og gode politiske resultater, og en utvikling mot et polarisert topartisystem vil være et skritt i negativ retning for det norske samfunnet.

I denne sammenhengen peker Miljøpartiet De Grønne (MDG) seg ut i partilandskapet. Vi ønsker å bryte med den etablerte blokkpolitikken. MDG er på mange måter en tredje kraft eller dimensjon som ikke kan plasseres tydelig i verken den «borgerlige» eller «sosialistiske» blokken – og vil være en berikelse for det norske partisystemet. MDG vil samarbeide med alle partier som foreslår gode tiltak innenfor våre politikkområder, og vi vil samarbeide fra sak til sak for å finne fram til de beste og kreative løsningene.

Takket være at vi har et proporsjonalt valgsystem i Norge har vi gode muligheter til å komme oss på innsiden for å jobbe for livskvalitet, helhetlig langsiktighet og økologisk bærekraft. Dette betyr at en stemme til MDG vil ha stor verdi selv om vi neppe får rent flertall noe sted i denne omgang.

Av Hanna E. Marcussen, nasjonal talskvinne og 2. kandidat for MDG i Oslo og Thomas Hylland Eriksen, professor ved Universitetet i Oslo. Publisert i Dagsavisen tirsdag 30. august.