Kronikk: Solidaritet 2.0

Denne kronikken sto på trykk i Ny Tid, juni 2013.

Solidaritet i 2013 handler ikke om å øke kjøpekraften til velfødde norske arbeidstakere. Derfor står venstresidens solidaritet i fare for å råtne på rot.

Rasmus, Une og Knut
Rasmus Hansson, Une Aina Bastholm og Knut F. Qvigstad, stortingskandidater, De Grønne i Oslo

LO og Arbeiderpartiet fortsetter å stå på de gamle kravene. Ola og Kari trenger bedre lønnsbetingelser! Norske arbeidstakere må bli mer effektive og jobbe heltid hele livet! Vi må jobbe mer, slik at vi får mer kjøpekraft og flere arbeidsplasser! Alternativet er sviktende velferd, arbeidsledighet og stagnasjon, heter det. Slik maner regjeringen til kamp for mer materialisme i verdens rikeste land.

 Det kunne vært annerledes. Hvis vi prioriterer kortere arbeidstid fremfor lønnsvekst kan vi velge å bytte ut penger med mer livskvalitet. Vi kan velge å redusere både tidsklemma og det økologiske fotavtrykket. Vi kan kan velge å gjøre fordelingen av verdens ressurser mer rettferdig, og vi kan få mer fritid og triveligere arbeidsplasser med på kjøpet. Men da må vi tørre å si at nok er nok.

 Med sin åpenhet for lønnsdrivende forskjeller har den politiske høyresida et tradisjonelt hovedansvar for forbruksveksten. På mange områder er venstresidas solidaritetsbegrep derfor et bedre utgangspunkt for en ansvarlig miljø- og ressurspolitikk. Men solidaritet i 2013 bør også handle om fordelingspolitikk på tvers av landegrenser og generasjoner. Det er her den norske venstresida svikter.

 For er ikke alle verdens mennesker født med den samme retten til å forsyne seg av vårt felles livsgrunnlag? Klodens ressurser blir ikke større, men vi blir stadig flere som deler på dem. Vi nordmenn legger allerede beslag på tre ganger mer enn vår andel. Mer til oss betyr mindre til noen andre. Det betyr mer fattigdom. Og det øker urettferdigheten mellom generasjonene, fordi livsgrunnlaget utarmes.

 Det er ironisk at solidaritetsidealenes gamle fanebærere står i bresjen for lønnsjaget. Konsekvensen er at venstresidens solidaritet er i ferd med å råtne på rot. Fagbevegelsens kamp for bedre lønn var lenge avgjørende for å løfte den norske arbeiderklassen ut av fattigdom, men hvorfor lærte man aldri å begrense seg? Å gi nordmenn flest mer lønn i 2013 er å styrke posisjonen til verdens mest priviligerte gruppe mennesker. Alle som tjener over 200 000 norske kroner etter skatt inngår i verdens rikeste prosent. Er det solidarisk å skaffe disse enda mer?

Fra åpningen av Urtehagen på Grønland i Oslo
Fra åpningen av Urtehagen på Grønland i Oslo

 Det er ikke enkeltmennesker, eller enkeltgrupperinger, som opptrer usolidarisk. At lavtlønte arbeidstakere i helse, omsorg og skole krever bedre betingelser sammenliknet med andre grupper er rett og rimelig. At norske kvinner krever likelønn er på sin plass. Problemet er at forutsetningen for lønnsforhandlingene er at alle skal ha mer. Det er på tide å høste fruktene av vår voksende velstand på en annen måte. Fagbevegelsen kan bli en avgjørende del av løsningen. Hvis det finnes vilje til omstilling.

 I årene som kommer må det stilles nye krav. LO-leder Gerd Kristiansen bør stå på barrikadene for redusert arbeidstid og et bedre arbeidsliv der effektivtetskravene senkes. Slik kan vi øke både livskvaliteten til de ansatte, og kvaliteten på tjenestene. Nye ressurser bør ikke lenger forsvinne i lønnsøkninger, men brukes til å bedre bemanningen på skoler og sykehus.

 Dette er ikke nye tanker. Flere partier på venstresiden jobber for sekstimersdagen og for et mer menneskelig arbeidsliv. Men reformene skal alltid kombineres med fortsatt lønnsvekst. Resultatet blir at gevinstene ved den økende velstanden ikke omsettes i livskvalitet, men i mer materialisme. Det blir vanskelig å kreve både redusert arbeidstid, og mer lønn samtidig. Hittil har venstresiden valgt lønnsøkning ved de fleste korsveier.

 Det trenger ikke å være slik. Framtiden i våre hender har vist at opp mot 70 prosent av alle nordmenn ønsker seg mer fritid fremfor mer lønn og økt forbruk. Dermed ligger veien åpen for politikere som tør å satse. På en politikk som bygger på solidaritet på tvers av både landegrenser og generasjoner. Tør du å satse på oss?

 Rasmus Hansson, Une Aina Bastholm og Knut F. Qvigstad, stortingskandidater, De Grønne i Oslo.