Ikke ekstremist, bare syklist

Eivind_Trædal_web (2)

Som bystyrekandidat for De grønne har jeg fått mange sjanser til å besøke Rådhuset. Jeg er ikke den eneste som har vært der ofte. De siste månedene har møtene våre skjedd over rytmen fra takgfaste protestrop fra en gjeng antirasister, som roper mot en stadig krympende gjeng folk som synes at islam er verre enn nazismen. Den største gruppen ute på plassen har hver gang vært politiet, som møter opp med enorme biler og utstyr for å holde orden på de små gruppene som roper til hverandre. Dette har skapt mye problemer for meg, ikke fordi jeg misliker demonstrasjonene, men fordi de alltid har foregått der sykkelen min er parkert. Hele tre ganger har jeg måttet få politiassistanse for å få sykkelen ut fra stativet like ved anti-islam-gjengen. Den første gangen sto sykkelen min ubeleilig parkert bak to bryske politimenn med våpen. Det var ikke så lett å bare brøyte seg forbi i den anspente stemninga, så jeg gikk over til dem på min minst ekstreme måte og hilste dem med “Ikke ekstremist, bare syklist!”, mens jeg pekte på sykkelen. Politimennene aksepterte ikke forklaringen. Det vil si, de aksepterte at jeg bare ville ha sykkelen min, og gikk til side, men den ene av dem måtte humre. “Dere syklister er jo ganske ekstreme da! På dette vinterføret, og dere kjører inn og ut av trafikken uten å ta mye hensyn”. For politifolk som kjører rundt i Oslos gater, er ekstremsykling et vanligere syn enn de aller fleste andre former for ekstremisme.

Jeg måtte innrømme at han hadde rett.Som helårssyklist i ti år i Oslo, har jeg blitt stadig mer radikalisert. Dette er et felt det har blitt forsket alt for lite på. Vi starter med å forsøke å følge reglene, men vi møter på store hindere som gjør at vi dyrker et utenforskap. I stedet for å integreres i trafikken, blir vi stadig mer ekstreme i våre syklist-meninger. “Her skulle det vært sykkelvei”, hveser vi mens vi kjører på fortauet. “Samfunnet vil ikke ha oss, hvorfor skal vi følge reglene”, mumler vi mellom sammenbitte tenner, mens vi kjører på rødt lys og skrenser inn i feil ende av en enveiskjørt gate. Vi sykler småberusa hjem fra byen, ikke faen om vi vil gi penger til de sykkelfiendtlige taxiene. De mest radikaliserte sykler konsekvent med kameraer på hjelmen, og ypper til krangel med alle lite hensynsfulle bilister de møter på, og dokumenterer hver eneste feilparkering i sykkelfeltet, for å legge ut videoen til resten av sykkelgjengen etterpå. Ikke bare har jeg blitt radikalisert selv, jeg har også opplevd syklistenes vrede. Som ansatt i Naturvernforbundet ble jeg gitt oppgaven i å forsvare vår fylkesleders ære etter et utspill om at syklister burde ta mer hensyn i marka, og at noen veier i marka kanskje burde bli sykkelfrie. Sykkelfolket var i harnisk, og jeg forsøkte å forklare jeg var en av dem, og at jeg også hadde tenkt i mitt stille sinn at vi kanskje burde være litt mer forsiktige der ute. Aggressjonsnivået var høyere enn i mange av våre mest betente saker.

Denne radikaliseringsprosessen må byrådet snarest ta tak i. Vi kan ikke fortsette å skyve syklistene inn i sivil ulydighet, lovbrudd og sinte youtube-videoer. Det er bare et spørsmål om tid før det går med bilruter og skilt, om det ikke har gjort det allerede! Høyre, FrP og Venstre, med sin uansvarlige sykkelpolitikk, har et sterkt medansvar for radikaliseringen. Deres bilvennlige politikk øke rekrutteringen til de lovløse, og de hissige hjelmkamera- og kjeftesyklistenes rekker. Nå trenger vi både forebyggende tiltak og dialog. Jeg ønsker meg en vei tilbake til samfunnet. Jeg vil så gjerne å bli en moderat trafikant, som kan føle meg til pass og integrert i byen. Derfor håper jeg alle partiene blir med på vår tiltakspakke mot ekstrem-trafikk. Det betyr at vi må snakke om elefanten i rommet: biltrafikken. Miljøpartiet de grønne går til valg på en av de mest ambisiøse sykkelpolitikkene i Oslo. Vi går også til valg på å redusere biltrafikken kraftig, til beste for hele Oslo. Forhåpentligvis kan denne tiltakspakken ikke bare gjøre Oslo tryggere, mer miljøvennlig og barnevennlig, men også betrygge våre stakkars politifolk, som i det minste får en gruppe ekstremister mindre å bekymre seg over.

Eivind Trædal, 10. kandidat for Oslo MDG