Fra “not in my backyard” til “just in my backyard”

Dyrking i byen er bra! Foto: Helene Gallis
Dyrking i byen er bra! Foto: Helene Gallis

På begynnelsen av nittitallet ble det ved universitetene og i alternative miljøer snakket mye om prinsipper som “small is beautiful” og “not in my backyard”. Men det som skulle endres var langt unna. Kanskje helt i India, eller fremdeles oppe i de mer abstrakte maktstrukturene som Verdensbanken, G7, hos den amerikanske presidenten osv. “Not in my backyard” dreide seg om å kjempe for nødvendige samfunnsendringer, men som man ikke ønsket i eget nabolag. Jo lenger vekk endringene var fra egen hverdag, desto bedre.

Nå derimot, går det en grasrotbevegelse over landet, en bevegelse for de nære ting og en protest mot en matpolitikk som ikke er bærekraftig og som strider imot sunn fornuft. Denne våren har hundrevis av byboere grepet om hagespaden og vendt om på egen gressplen for å plante noe spiselig i egne hager.  I byer som New York og Amsterdam har dyrking i byen vært populært lenge. Nå har trenden også kommet til Oslo hvor organisasjoner som Majobo, Bybi, Gruten og Epleslang er den urbane kjøkkenhagens ambassadører. 

Den politiserte maten

En årsak til den økte interessen for urban dyrking kan være at flere har innsett at dagens industrialiserte landbruk med store bruk ikke er veien å gå. «Small is Beautiful» i landbruket gir gjenklang både fordi det oppleves som tryggere, er mer miljøvennlig og fordi det skaper flere arbeidsplasser i rurale strøk. En annen årsak kan være at mat aldri har vært mer politisk. Mat brukes som et retorisk middel av ulike aktører til å fremme sine politiske og økonomiske interesser. Den nylig avholdte matkonferansen EAT til ekteparet Stordalen et eksempel på dette. Også tidligere USA president Clinton står frem under konferansen som veganer og snakker for at småbruksproduksjon av mat er veien å gå for et mer bærekraftig samfunn, mens fru Obama har egen kjøkkenhage bak Det hvite hus.  Dette er ikke tilfeldig, matproduksjon og hva vi spiser viser hvem vi er og politisk tilhørighet. Dyrking i byen springer altså ikke bare ut i fra en interesse for dyrking, men er også en politisk bevegelse.

Dyrking i by, ikke et nytt fenomen

Tanken om produksjon av mat i byen er ikke ny. Allerede i 1927 ble Oslo krets av Norsk kolonihageforbund etablert. Etter 1927 har det imidlertid blitt lovet mye, men opprettet få nye parseller og kolonihager i Oslo. Også innen det alternative politiske feltet har dyrking i by vært interessant i flere tiår.  På 1970- tallet skrev forskeren Ernst Callenback boken, Ecotopia. Visjonen var økologiske byer hvor befolkningen dyrket mat i sine egne bakhager. Bysamfunnet var basert på smart arkitektur hvor folk delte områder for dyrking og produksjon. Callenbacks Ecotopia sto på 1970 – tallet frem som en utopi, også for forfatteren selv.

Fortettingsproblemet

Samtidig som kjøkkenhagen tar sin revansj, fortettes Oslo i et hurtig tempo. De siste 12 årene har grøntarealer på størrelse med mer enn 600 fotballbaner blitt bygget ned. Hageflekker og små grøntarealer forsvinner bit for bit. Samtidig øker innbyggernes behov for større nærhet til det mest grunnleggende i våre liv, nemlig maten.

Kommuneplanen

Dyrking i byen er aktuelt tema nå som ny kommuneplan for Oslo frem til 2030 er under utarbeidelse. Premissene for Oslos videre utvikling fastsettes i denne planen. Det triste er at ivaretakelse av grøntområder for parsellhagedrift ikke en gang nevnes i planutkastet. Vi får håpe at det blå byrådet snart stikker spaden i jorda og innser at livet i byen blir bedre dersom Oslo styres på en måte som ivaretar hageflekker og legger til rette for et stort omfang av parsellhager eller dyrking «just in my backyard!”