Byen med det store hjertet

Statue i Vigelandsparken. Foto: Ole1981 (Creative Commons)

Det er mange år siden Oslo ble kalt «byen med det store hjertet», og med god grunn: I dag sliter byen med et stort og voksende fattigdomsproblem. De stadig økende boligprisene er kanskje et tegn på at Oslo blir stadig rikere, men de bidrar også til at stadig flere faller utenfor. Og overdosedødsfall – som tidligere vekket stor oppmerksomhet – er blitt så vanlig at få reagerer lenger.

Velferd, ikke fabrikk

Hvordan fremtidens velferdstilbud skal finansieres og organiseres er et langt viktigere spørsmål enn hvorvidt offentlige eller private utfører tjenestene. Befolkningsveksten og den kommende eldrebølgen gjør at både skole, helse og omsorg vil trenge flere ansatte i årene som kommer. Den forventede lønnsveksten vil også øke kostnaden per ansatt. Velferdssektoren har enorme utfordringer foran seg i årene som kommer, og vi vil derfor arbeide for bærekraftige løsninger både organisatorisk og økonomisk.

De siste års effektivisering av velferdstjenestene har hatt en del negative utslag. Sykehjem og skoler er ikke fabrikker, der målet er å produsere mest mulig med minst mulig innsats på kortest mulig tid. Tvert imot er det et poeng at sykepleiere, lærere og andre velferdsarbeidere har tilstrekkelig tid og ro til å gjøre jobben sin på en faglig og medmenneskelig forsvarlig måte. De ansatte i helse- og omsorgsyrker bruker for eksempel mye tid på å registrere og rapportere, noe som tar altfor mye tid bort fra det praktiske arbeidet. Ved å redusere rapporteringen kan vi derfor effektivisere driften.

En helhetlig og forebyggende helsepolitikk som vi arbeider for vil kunne motvirke en kostnadsøkning i velferdsektoren noe, men uansett hvilken politikk som føres, vil byens innbyggere måtte dekke  kostnadene – enten ved å kjøpe private tjenester, finansiere økningen i fellesskap gjennom skatt, eller ved selv å utføre en større del av tjenestene. Vi mener velferdstjenester er et offentlig ansvar, og vil derfor finansiere en stor del av de økte kostnadene ved skatt. Så lenge lovgivningen ikke åpner for andre kommunale skatter, vil vi støtte forslag om å innføre eiendomsskatt i Oslo. Samtidig mener vi at profesjonelle tjenester skal støtte opp under, ikke erstatte, alminnelig medmenneskelighet og omsorg.

Verken kommunal, privat eller frivillig drift er i seg selv garanti for gode tjenester og effektiv ressursbruk. Ved bruk av private aktører i offentlig sektor er det mulig å få tilgang til nye kreative løsninger, men det er samtidig stor fare for utnytting av arbeidskraft og dårlig kvalitet på tjenestene. Derfor vil vi at ikke-profitt-baserte private organisasjoner skal være det foretrukne alternativet ved offentlig-privat samarbeid. Ved bruk av offentlig-privat samarbeid hvor den private aktøren søker å generere profitt, må kommunen gjennom gode kontraktsforhandlinger og aktiv oppfølging påse at risiko og gevinster deles rettferdig mellom partene.

Uansett organisasjonsform er det viktig med en grundig oppfølgning av tjenestene. Vi vil arbeide for en sterk og synlig kommunerevisjon som kan sette fokus på kritikkverdige forhold, både innad i kommunen og i kommunens samspill med private aktører.

Det finnes lite forskning på transaksjonskostnader rundt kommunal anbudsutsetting. Ved anbudsutsetting er det i dag mange utgifter som ikke blir regnet med, som kostnader rundt publisering og vurdering av de ulike tilbudene, kostnader ved innkjøringsproblemer med en ny tjenesteleverandør og kostnader forbundet med usikkerhet for mottaker av tjenesten og for de ansatte. Vi ønsker derfor en utredning av disse, samt kostnader vedrørende kommunens bruk av konsulentbyråer. Disse kostnadene må så inkluderes i totalkostnaden for å få et mer realistisk kostnadsbilde av anbudsutsettingen.

Fysisk helse henger også sammen med psykisk velvære. Eldre, handikappede og syke plasseres altfor ofte i en passiv mottakerrolle og blir ensomme og deprimerte. Ensomhet er et av de største helseproblemene i Oslo i dag, spesielt blant eldre. Vi mener derfor at det er svært viktig at eldre, handikappede og syke skal ha muligheten til å bruke sine egne ressurser. Her finnes det et stort potensial til å redusere behovet for offentlig hjelp, samtidig som ensomheten reduseres og trivselen økes. Vi ønsker også en helhetlig gjennomgang av de ensomme sin situasjon i Oslo, med også handlingsplanen for dette.

Vi vil konsekvent prioritere de vanskeligst stilte i utformingen av kommunale velferdstilbud. Fattigdom er et økende problem, til tross for at byen som helhet blir stadig rikere på materielle goder. Derfor vil vi arbeide for å innføre SIFO-normen for sosialhjelp, også når dette krever nedprioritering av mindre prekære tilbud om skatteinntektene ikke strekker til. Vi ønsker å styrke førstelinjen i byens NAV-kontorer, slik at hjelpetrengende snarest mulig får svar på sine søknader.

En gruppe som har det svært vanskelig i Oslo er de prostituerte. Derfor ønsker vi at det opprettes flere natthjem. Vi mener at ROSA-prosjektet gjør et viktig og nødvendig arbeid for prostituerte og kvinner utsatt for menneskehandel, og vi vil derfor støtte dem slik at de kan utvide virksomheten.

Dersom tigging er et symptom på fattigdom, mener Miljøpartiet De Grønne at det er riktig å bekjempe fattigdommen og ikke tiggerne. Det blir feil strategi å forsøke å kriminalisere fattige og sosialt utstøtte, enten de kommer fra Oslo eller Øst-Europa. Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for å sikre alle Oslos innbyggere et anstendig livsgrunnlag. Oslo er en norsk by som også er omfattet av den generelle bevegelsesfriheten i Europa. Derfor må utfordringene med rumenske tiggere sees i et internasjonalt perspektiv. Her påligger det nasjonale myndigheter et ekstra ansvar for å føre en politikk som kan være sosialt utjevnende også i europeisk sammenheng. Om enkelte former for tigging er knyttet til organisert kriminalitet, skal dette bekjempes, på samme måte som man bekjemper organisert prostitusjon og ulike former for menneskehandel.

Kontoret for fri rettshjelp er avgjørende for å sikre også de vanskeligstiltes rettssikkerhet, så vi vil opprettholde og styrke dette tilbudet. Vi vil også sikre videre drift av tilbud som Gatejuristen, Juss-Buss og JURK.

En narkotikapolitikk som virker

Vi støtter utviklingen av en narkotikapolitikk der hjelp, ikke straff, står i fokus. I land som Sveits, Tyskland, Belgia og Frankrike har storbyene lykkes i å redusere overdosedødsfall, sykdom, kriminalitet og nyrekruttering blant rusmiddelavhengige. Fellesnevneren er fokus på skadereduserende tiltak med dokumentert effekt.

Vi vil verne om og utvikle skadereduserende tiltak som 24/7, aktivitetssenteret Prindsen, Sykepleie på hjul og Natthjemmet. Smitteforebyggende utstyr for sprøytebrukere må være tilgjengelig fra alle byens apoteker. Vi vil utvide åpningstidene til sprøyterommet i sentrum, samt åpne nye sprøyterom i tilknytning til kommunens hospitser. Sprøyterommene må også tillate røyking av heroin, som er langt mindre skadelig enn injeksjon.

Mangfoldet av hjelpetiltak er i dag stort og uoversiktlig. Vi vil arbeide for mer samhandling og samlokalisering. Vi vil også opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurspersoner og ikke bare mottagere, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell.

Hasjsalget langs Akerselva er et uttrykk for feilslått politikk, både når det gjelder narkotika og integrering. Istedenfor politiaksjoner, som i beste fall bare kan flytte eller spre problemet, vil vi lytte til kjøpere, selgere og innbyggere for å komme frem til løsninger som tar problemet ved roten. Vi vil arbeide for en statlig utredning av konsekvenser ved lovlig, kontrollert omsetning av cannabis, slik flere ledende rusforskere i Norge og internasjonalt nå tar til orde for.